Førerhunder er ekte hverdagshelter. De muliggjør et fysisk og sosialt aktivt liv for blinde og svaksynte, ved å lede vei i hverdagen. På denne måten kan denne gruppen klare seg bedre på egen hånd, uten assistanse fra andre mennesker. Førerhunden er spesielt trent til å finne vei, og nyter stor resept – både i hundemiljøet og samfunnet forøvrig.

 

Da førerhunder er en svært viktig del av livet til eieren sin, vil de ofte være underlagt spesielle regler og lover. I mange lang er de for eksempel fritatt visse regler om dyreforbud i restauranter eller på offentlig transport. På denne måten sikrer man at blinde og svaksynte kan benytte seg av disse tilbudene uten å støte på problemer som følge av bruk av førerhund.

 

Typiske raser for førerhunder er labrador retriever og golden retriever. Disse har gjerne gode sosiale egenskaper, mental stabilitet og generelt et vennlig sinnelag, noe som gjør dem velegnet til å være førerhunder. Det er uhyre viktig at førerhunder evner å fokusere på jobben de skal gjøre, og ikke ender opp med å vise for mye interesse for distraksjoner i omgivelsene.

 

De første treningsinstitusjonene for førerhunder ble etablert i Tyskland, der de går under navnet Blindenführhunde. Dette skjedde under første verdenskrig, da det var store synsskader på flere av soldatene. Senere, i 1927, publiserte amerikaneren Dorothy Eustis, som drev med hundeavl i Sveits,

 

en dybtgående artikkel i The Satuday Evening Post om hvordan man kunne gjøre bruk av hunder for å forenkle livet til blinde. Hun beskrev i artikkelen en skole for førerhundtrening i Potsdam i Tyskland. Dette vekket interesse internasjonalt, og etter hvert ble bruken av førerhunder stadig mer utbredt også på den andre siden av Atlanteren.